02 Dec JANUS PÅ DIGITALE PLATTFORMER. BOOKLET-TEKST

KNUT VAAGE / INGELA ØIEN: Janus
Komponister skriver den musikken de må, og de gjør det for de besetninger som de tror vil
kle stoffet best. Men kan forholdet mellom komponist og musiker også være symbiotisk? Det
er både mulig og sannsynlig. Når noe resonnerer i begge parter på en slik måte at den ene
kjenner seg hjemme i den andre, er vi inne på en meget viktig del av det å skape musikk.
I soppverdenen kalles dette for mykhorizza. Mange sopper søker trær med røtter som
forsyner soppen med karbohydrater, mens trærne får mineraler og vann via soppene. Det er
et samkvem som gagner begge parter. Musikkhistorien er full av slike symbiotiske relasjoner
mellom komponister og utøvere. Man lærer å kjenne hverandre både som menneske og
musiker, og dette kjennskapet kan utløse flotte ting i klangens verden. Symbiotiske
variasjoner, versjoner av mykhorizza.
JANUS er et vesen med to ansikter. I romersk mytologi er dette guden for porter og dører,
alle begynnelser og enhver slutt. Janus avbildes med to ansikter på ett hode hvor ansiktene
er vendt i hver sin retning. Det ene skuer inn i framtiden, det andre mot fortiden.
Komponisten Knut Vaage og fløytisten Ingela Øien har valgt å kalle dette albumet for Janus,
da den er et dobbeltportrett av deres 40 år lange samarbeid.
Stykkene på plata er relativt ulike, men har en fellesnevner i Ingela Øien. Hun har i flere tiår
vært en av våre aller fremste fløytister, og man kan ikke annet enn å tenke at hun i Knut
Vaage har funnet den perfekte samarbeidspartner og vice versa. Øiens tilstedeværelse
sørger for at sammenhengen mellom komponisten og solisten hele tida er merkbar. Hun har
en varme og et nærvær i spillet sitt som Vaage fyller med forslag, instruksjoner,
oppfordringer, anbefalinger og imperativer. Hun lar materialet passere gjennom seg, og ut
kommer noe som definitivt er hennes eget, samtidig som det også er dypt rotfestet i Vaages
distinkte klangverden.
Selv om tverrfløyta er laget av metall, har den en varme og en bløthet i seg som lett gir
assosiasjoner til overdådige hager med forføreriske aromaer i lufta. Vi transporteres nærmest
uten å ville det til komponister som Debussy og Ravel; av en eller annen grunn er det noe
fransk over stykker hvor fløyta spiller hovedrollen, enten det nå er sammen med fullt
orkester, som en del av et mindre ensemble eller som soloinstrument. Men fløyta, et av de
eldste instrumentene vi kjenner, peker også henimot folkemusikk og folketoner.
JANUS (2022) åpner ballet. Dette er en mektig og kjøttfull organisme som starter dvelende.
Etter hvert oppstår det riss og rifter, sprekker og krystaller, en nedkjølt verden av is og frosne
formasjoner. Det pumpes ut kaskader av perkusjoner: Marimba, vibrafon, crotales, gonger,
flexatone, tam-tam, skarptromme, Gran Cassa, bongos og congas. I partituret skriver Vaage

at dette arsenalet kan spilles av to perkusjonister, men at det gjerne kan være både tre og
fire musikere i denne seksjonen. Sikkert ingen dum idé, for her er det nok å gjøre.
Dynamikken spenner fra en nærmest glassklar stillhet som så spjæres av rasende, plutselige
utbrudd. Tydelig puls er fraværende i store deler av stykket, men etter sju og et halvt minutt
braker det løs med en rytmikk som hensetter oss til villskapen i russiske balletter i Paris i
begynnelsen av forrige århundre. Slutten er magisk: Her spiller Øien overtoner på fløyta, og
det dannes en komethale som forsvinner ut i det uendelige. En kraftfull og storslagen reise.
TAPT SLAG (1994, revidert 2023) viser Vaage i et helt annet stemningsleie. Første versjon
ble laget for 30 år siden, og man merker selvsagt at han den gangen var på et annet sted i
sin utvikling, selv om det er et umiskjennelig preg av den seinere Vaage også her. Poeten
Hanne Bramness har skrevet en tekst til dette som hun selv leser, og musikken smyger seg
forsiktig rundt stemmen. Det er et lerret hvor toner gjentas i lange remser og serier.
Perkusjonene, som spilles av Owen Weaver, dytter og puffer musikken framover på delikat
vis, mens Øien drysser fløytetoner inn i denne nennsomme gamelanen.
MEDUSA (2023) er et stykke for solo fløyte, og her viser Øien virkelig hva hun er laget av.
Det myldrer av ulike spillemåter og teknikker, og igjen er dynamikken fordelt over hele
spekteret, fra det stilleste stille til det villeste ville. I folkemusikken opererer man med
begrepet dåm. Det er en subtil klang som bare kan anes, den er en del av en
bakenforliggende verden. Det at de ulike klangfargene i dette stykket skifter som resultat av
ulike spillemåter, skaper ulik dåm fra takt til takt. Medusa var for øvrig monsteret i gresk
mytologi som hadde kvinneansikt med hår av levende giftslanger.
FÅR EG LIKNA DEG for solo fløyte ble skrevet i 2006 (revidert i 2023) på basis av en sang i
syklusen Eg strøyer mine songar ut fra 1991, som bygger på dikt av komponistens bestefar
Ragnvald Vaage. Får eg likna deg var opprinnelig skrevet for sopran, fløyte og piano. Her
befinner Ingela Øien seg i et landskap med reminisenser fra norske folketoner, men
assosiasjonene går også til stemninger vi kjenner fra Fartein Valens musikk.  Både Valen og
Vaage har jo Hordalands kystnatur som felles klangbunn, og her kan denne forbindelsen
merkes. 
Sist ut er ELECTRA II (2023) for solo fløyte og elektronikk. Det er abrupte støt, skjærende
rop inn i natt og tåke full av tette dissonanser. Bruken av elektronisk klangbearbeidelse –
forbilledlig og følsomt håndtert av Thorolf Thuestad – får det til å høres ut som to fløyter; det
skrur og vrir seg langsomt, nesten som et strengeinstrument (man tar seg faktisk i å tenke
hardingfele), det serveres lange tråder man ikke ser enden på, de bare fortsetter opp i en
mørk himmel, over skyene og videre oppover. Hvor går de hen, hva og hvilken kilde er de
tilkoblet? Øien behersker både de lynraske passasjene, de eksploderende støtene,

signallydene og de smygende, utdratte tonene på briljant vis. Definitivt en verdig avslutning
på et album som spenner vidt og favner stort. Symbiose, mykhorizza, synergi og en
grunnleggende felles forståelse av hvor man vil og hvor man skal. Vi trenger ikke flere
argumenter for å skjønne at Øien og Vaage fant hverandre den gangen for 40 år siden, og at
det er meget gode sjanser for at de kan fortsette denne reisen sammen i fløytenes
vidunderlige verden. Hodet har to ansikter, og som Janus skuer de både bakover og ser
framover.

Øivind Hånes