Skjulte songar
for orkester
Orkestrering
2(2)-2(1)-3(1)-3 4-2-3 timp perc:2 hp str
Varighet
30 minutter
Premiere/ Bestilt av
Premiere i Stavanger, 2006
Bestilt av Stavanger Symfoniorkester
Anmeldelse av verket...
"Musikalsk dampbad."
V
i hørte det allerede etter få takter i åpningsnummeret, Sibelius' tonedikt Pohjolas datter, at den unge svenske dirigenten Stefan Solyom hadde arbeidet godt med orkesteret: De tunge klangene som er Sibelius' signatur, ble aldri ensfarget. Det mytisk-musikalske stoffet var utarbeidet i detalj, med nyanserikdom og presisjon. Del av det spennende ved sesongens SSO-program har vært blandingen av nytt og gammelt. Torsdag kveld fikk vi en urfremføring: Knut Vaages "Skjulte songar", et halvtimes langt orkesterstykke der samtlige instrumenter har sitt å gjøre. Den korte prøvetiden tatt i betraktning var dette en gedigen prestasjon av både dirigent og orkester; tempoet var høyt, presisjonen likeså. Det er et stort format Vaage her har akslet, og formatet utnytter det store symfoniorkesterets muligheter. Klangfargen i de enkelte instrumentgruppene er Vaage en mester i å tydliggjøre. Det er sjelden at en norsk komponist har et så suverent grep om instrumentasjonen. Vaage utvikler forløp nedenfra og opp, fra detaljnivået, og ikke fra en ramme som er satt. Motoren i forløpet tror jeg er skiftningen mellom figur og grunn, de melodiske og det rytmiske: det siste har Vaage en spesiell begavelse for. Idémessig er verket kanskje ikke så stort tenkt, men vi aner en musikktenkning som har med "natura naturans" å gjøre, naturen i dens måte å virke på, og ikke noe som skal representeres. For klang er også lyd i dette verket, dyre- og fuglelyder som gir fantasien ekstra stimulans.
Brahms’ store verk ble i sin tid sammenlignet med et dampbad. Det er treffende, ikke minst for første klaverkonsert. Bedre enn de fleste av stjernepianistene greier engelske John Lill å formidle dette. Solid vil man lett si om denne pianisten, som uten enhver fakte sitter der, konsentrert i sin egen tyngde, og bare risler ut av ermet både briljans og bravur. Han er også kjemisk fri for den formentlig åndfulle glaning i taket i langsomme, romantiske partier:
Men det var nettop i den langsomme andresatsen at det begynte å skje ting med tolkningen, etter at førstesatsen ikke på noen måte var bemerkelsesverdig. I de to siste satsen var spennvidden stor. Stefan Solyom var usedvanlig lydhør og årvåken i et tempo som ytters langsomt var på bristepunktet til (ikke) å bære. Lills anslag sitter dypt. Det kommer verken fra fingrene, håndleddet eller armen, men fra magen. Fremføringen var en demonstrasjon av denne for så vidt banale sannheten.
Skrevet av Arnfinn Bø-Rygg, Stavanger Aftenblad, 9. desember 2006
