V
i hørte det allerede etter få takter i åpningsnummeret, Sibelius' tonedikt Pohjolas datter, at den unge svenske dirigenten Stefan Solyom hadde arbeidet godt med orkesteret: De tunge klangene som er Sibelius' signatur, ble aldri ensfarget. Det mytisk-musikalske stoffet var utarbeidet i detalj, med nyanserikdom og presisjon.
Del av det spennende ved sesongens SSO-program har vært blandingen av nytt og gammelt. Torsdag kveld fikk vi en urfremføring: Knut Vaages "Skjulte songar", et halvtimes langt orkesterstykke der samtlige instrumenter har sitt å gjøre. Den korte prøvetiden tatt i betraktning var dette en gedigen prestasjon av både dirigent og orkester; tempoet var høyt, presisjonen likeså. Det er et stort format Vaage her har akslet, og formatet utnytter det store symfoniorkesterets muligheter.
Klangfargen i de enkelte instrumentgruppene er Vaage en mester i å tydliggjøre. Det er sjelden at en norsk komponist har et så suverent grep om instrumentasjonen. Vaage utvikler forløp nedenfra og opp, fra detaljnivået, og ikke fra en ramme som er satt. Motoren i forløpet tror jeg er skiftningen mellom figur og grunn, de melodiske og det rytmiske: det siste har Vaage en spesiell begavelse for. Idémessig er verket kanskje ikke så stort tenkt, men vi aner en musikktenkning som har med "natura naturans" å gjøre, naturen i dens måte å virke på, og ikke noe som skal representeres. For klang er også lyd i dette verket, dyre- og fuglelyder som gir fantasien ekstra stimulans.